Påskekrim: Massemorderen som ble sexsymbol

Kim Hyon-hui.

Kim Hyon-hui er i dag en aldrende sørkoreansk skjønnhet, forfatter og mangemillionær. Hun har fått bunkevis av frierbrev fra sørkoreanske menn. Millionær ble hun på å skrive bok om hvordan hun tok livet av 115 flypassasjerer. For det meste sørkoreanere. Da frieord.no sin journalist besøkte Seoul, fikk han høre hennes fantastiske historie:

28. november 1987, et drøyt halvår før de olympiske leker i den sørkoreanske hovedstaden Seoul, gikk Kim Hyon-hui om bord i Korean Air Flight 858 fra Bagdad til Abu Dhabi. Den da 25 år gamle damen var i følge med 70 år gamle Kim Sung Il. Begge hadde falske japanske pass, og forestilte seg å være far og datter Shinichi og Mayomi Hachiya. De satte seg på rad nummer 7. Med seg i håndbagasjen hadde de en japansk radio av merke Panasonic og en flaske med likør, som ble ”glemt igjen” i flyet da paret gikk av i Abu Dhabi. Korean Air- flyet fortsatte i retning av Seoul. Ni timer senere, mens flyet var i ferd med å passere Burma, eksploderte sprengstoffet som var plassert i likørflasken.

Et oppdrag som hadde krevd flere år med planlegging og systematisk trening var vellykket utført, slik Kim Hyon-hui hadde sverget overfor bildet av Kim Jung Il at det ville bli. Kim Jung Il var sønn av Nord-Koreas store sol, president Kim Il Sung, og far til landets nåværende diktator Kim Jong Un.

Kampen mot de amerikanske imperialistene og deres sørkoreanske lakeier hadde igjen blitt kronet med en liten seier. Nå var det sådd et håp om at turister og delegater ville holde seg vekke fra den planlagte olympiaden i Seoul, i frykt for nye eksplosjoner.

Kim Hyon-hui kunne puste ut. Det var så vidt det lyktes. På flyplassen i Bagdad ville sikkerhetsvaktene fjerne batteriene fra radioen, og Kim Hyon-hui måtte spille fornærmet og hisse seg kraftig opp før vaktene beklaget og valgte å være hyggelige med det japanske paret. Det kostet 115 mennesker livet.

Ordren om bombingen av Korean Air- flyet ble gitt av Kim Jung Il 7. oktober 1987. Da hadde allerede Kim Sung Il og Kim Hyon-hui operert sammen som far og datter i tre år, med sikte på å være klare til aksjoner i utlandet når tiden var inne. Kim Hyon-hui ble vervet som agent i februar 1983. Hun passet utmerket fordi hun tilhørte en kjent partifamilie, hadde studert japansk ved universitetet i hovedstaden Pyongyang, og hadde et tiltalende utseende.

Først ble Kim Hyon-hui undervist i politisk ideologi, skyting, fysisk utholdenhet og andre militære disipliner ved et militærinstitutt. Deretter ble hun plassert som tjener ved et større gjestehuskompleks, som regjeringen brukte som overnattingssted for utenlandske gjester. Her tok hun seg av japanske gjester, slik at hun kunne perfeksjonere seg språklig og samtidig studere japanernes manerer og vaner. Til slutt ble hun gitt profesjonell trening i spionasje, inkludert militær trening, bilkjøring, fotografering og bruk av moderne telekommunikasjoner, før hun ble sendt på en lengre utenlandsreise i Europa sammen med Kim Sung Il for å bli verdensvant i rollen som japansk turist.

De grundige forberedelsene hindret likevel ikke at Sør-Koreas effektive etterretningstjeneste raskt kom på sporet av agentene, etter at Korean Air- flyet hadde styrtet. Det var egentlig ikke vanskeligere enn å sjekke passasjerlistene for å finne ut hvem som forlot flyet i Abu Dhabi. De to nordkoreanske agentene ble arrestert i Bahrain få dager etter massemordet. Kim Sung Il klarte å ta sitt eget liv ved hjelp av en giftampulle gjemt i en sigarettpakke, mens Kim Hyon-hui ikke var rask nok.

En politikvinne beslagla pakken med de forgiftede sigarettene i siste liten. Kim Hyon-hui rakk å bite over filteret på en av sigarettene og besvimte. Hun overlevde, ble utlevert til Sør-Korea, tilstod, fortalte sin historie, ble dømt til døden og benådet. Sørkoreanerne plasserte ansvaret der de mente det hørte hjemme. Hos Kim Jung Il. I dag styrer hans sønn Nord-Korea med samme harde hånden som hans far og farfar..

Historien om den nordkoreanske agenten som ble folkehelt i Sør-Korea, til tross for at hun tok livet av 155 flypassasjerer, er ikke det eneste eksempelet på at sørkoreanske myndigheter har latt nåde gå for rett. Da vi besøkte Seoul ble vi presentert for Kim Sen Jo, en leder i en større koreansk baptistkirke, og en god familiefar med en datter og en sønn pluss flere barnebarn. I 1968 var han en av 31 nordkoreanske soldater som tok seg over grensen til Sør-Korea i fjellområdene mellom de to statene og gikk til angrep på presidentpalasset i sentrum av Seoul. Målet var å drepe landets president.

Angrepet mislyktes. 29 av nordkoreanerne ble drept, en klarte å ta seg tilbake til Nord-Korea, og Kim ble fanget i live. Han ble avhørt og deretter stilt for retten og frikjent fordi det var en militær operasjon, og fordi han ikke hadde løsnet skudd. Da frieord.no sin journalist traff Kim hadde han bare en bekymring: Hva var skjedd med foreldrene i Nord-Korea etter at sønnen sviktet den store lederen Kim Il Sung og fortalte følgende historie til den sørkoreanske etterretningstjenesten:

Kim Jung Il opprettet i januar 1968 en håndplukket spesialavdeling med 10.000 soldater som skulle forberede seg på geriljakrig på fiendens område. Blant disse soldatene ble det plukket ut 76 elitesoldater og offiserer som fikk i oppdrag å angripe fem ulike mål i Seoul allerede 21.januar. Blant målene var presidentpalasset, den amerikanske ambassaden, etterretningstjenestenes hovedkvarter, og et fengsel.

Få dager før aksjonen endret Kim Il Sung planene og ga ordre om at bare presidentpalasset, det såkalte ”Blå Huset”, skulle angripes. Presidenten skulle drepes, og dagen etter skulle hele den nordkoreanske hæren rykke over grensen og fremover mot den sørkoreanske hovedstaden som ligger bare 4 mil lenger sør. Planen kunne ha lykkes. På det tidspunktet var styrkeforholdet bedre for nordkoreanerne enn i dag. Etter at angrepet mot presidentpalasset ble en total fiasko, ble det planlagte hovedangrepet dagen etter avblåst i siste sekund.

I Sør-Korea råder tilgivelse, toleranse og demokrati. I Nord-Korea styrer Kim Jong Un verdens mest totalitære stat.

Kommentarer

kommentarer