Leserbrev: «Så hvis jeg voldtar hu blonde venninna di og kutter henne opp i småbiter, vil hun ha meg da?»

Som liten hadde jeg et naivt bilde på verden som så mange andre barn har. Alle var like uansett farge og religion. Religion visste jeg jo strengt tatt ikke mye om, hvertfall ikke om andre religioner enn kristendommen, som jeg selv vokste opp med. Reglene var enkle og klare:

Respekter andre.

Ikke lyv.

Ikke slå.

Ikke stjel.

Vær mot andre som du vil at dem skal være mot deg.

Hadde du spurt meg som ti åring om hva Islam er, så hadde jeg ikke visst svaret. Da jeg var ti år og vokste opp i Skien så var det ikke så mange utlendinger som det er idag. I klassen min på barneskolen var det kun et utenlandsk barn, han var kineser og adoptert. På ungdomsskolen hadde jeg to utlendinger i klassen, kineseren som jeg gikk med på barneskolen og en tyrkisk gutt.

Ser du på disse klassetrinnene i Skien idag så vil du se at antallet innvandrere er langt høyere. En dame fortalte meg om et bursdagsbilde hun hadde fått se av datteren sin med klassen hennes, «Det var som om datteren min var utlendingen på bilde, over halve klassen var jo enten fra Afrika eller iført burka».

Som 14 åring fikk jeg mitt første negative møte med en muslim og det var allerede da jeg begynte å få det mange vil kalle «fordommer». Jeg opplevde at en gutt fra Irak prøvde seg på meg, men som jeg avviste. Dette reagerte han veldig dårlig på, han sa jeg «ikke eide respekt» og sa jeg en dag kom til å gå til sykehuset fordi jeg hadde pult så mange gutter og var full av kjønnssykdommer. Jeg var 14 år og ukysset.

Jeg husker jeg kom hjem og fortalte dette til pappa, talen hans var klar: «Utlendinger er ikke som deg og meg, spesielt ikke muslimer, de har et forferdelig syn på jenter og du må ALDRI finne på å bli sammen med en utlending». Som 14 åring sugde jeg dette til meg som en svamp. Mange vil kanskje si at pappas beskjed var fordomsfull, stygg…ja, og selvfølgelig: rasistisk. Men med alderen har jeg skjønt bedre og bedre hvorfor han ga meg denne strenge beskjeden.

Noen år etter befinner ei venninne og jeg oss i Porsgrunn som er nabobyen til Skien. Vi har vært på fest og står på bussholdeplassen med ei jente vi ble kjent med på festen. Vi vil hjem til Skien, men har ikke busspenger.

«La oss haike!» sier jenta fra festen som vi bare har kjent noen timer. Venninna mi hiver seg på ideen og rekker ut tommelen for biler som kjører forbi.

«Ja, greit, men jeg sitter ikke på hvis det er utlendinger», sier jeg.

Det tar ikke lang tid før en bil med to utlendinger stopper, men de skal til Langesund og kjører videre, men plutselig kommer bilen tilbake med de to utlendingene. De tilbyr seg å kjøre oss til Skien før de drar til Langesund. Jenta fra festen setter seg ut i bilen uten å nøle mens jeg står stivfrossen og sier til venninna mi at jeg ikke vil sitte på. «Kom igjen da, ikke vær så rasist, dette går bra», sier venninna mi og ung og naiv som jeg er så lar jeg meg lett overtale.

Det tar ikke lang tid før bilturen blir ubehagelig. Vi befinner oss i baksete, jeg nervøs i midten. Bak rattet sitter en 30 år gammel mann fra Midtøsten og ved siden av sitter hans far på jeg vil tippe nærmere 60. Faren sier ikke ett ord, men sønnen er snakkesalig.

«Jeg er 30 år og har aldri hatt sex», forteller han.

Jeg kjenner med en gang at dette begynner å bli enda mer ubehagelig.

«Du må jo bare gå på byen, vær litt ‘skummel’ og jentene vil falle som fluer», sier jenta fra festen som jeg ikke en gang har fått med meg navnet på. Hun er full og rask i replikken.

Sjåføren svarer at han har prøvd mange ganger på byen, men aldri fått det til. Men så sier han det som setter skrekken i meg:

«Hva mener du med at jeg skal være skummel? Så hvis jeg voldtar hu blonde venninna di og kutter henne opp i småbiter, vil hun ha meg da?» sier han med blikket festet på meg i speilet. Det han gjør deretter er enda verre:

«Jeg har både kniv og kondomer», sier han og åpner hanskerommet.

I hodet mitt surrer tankene mine i hundre, men jeg klarer å rope høyt og tydelig:

«Nå stopper dere bilen! Dere setter meg av NÅ!»

Heldigvis kjører sjåføren til siden og vi får alle kommet oss ut. Jeg husker jeg sa hardt til venninnen min:

«Skjønner du nå hvorfor jeg sa jeg IKKE ville sitte på med utlendinger?»

«Kle på deg sømmelig»

Da jeg var 17 år og  det ikke var lenge siden  hendelsen med haikingen skjedde så skulle jeg en dag bli med moren og søsteren min til Asia mat. Det var sol og sommer, så jeg kledde meg deretter og hadde på meg skjørt.

«Slik kan du ikke gå hvis du skal bli med på Asia mat!» sa mamma da hun så antrekket mitt. Søsteren min hang seg på og sa seg enig. Jeg spurte hvorfor. Svaret jeg fikk var at de som jobbet på Asia mat kom fra andre land og at jeg måtte ha respekt for dem når jeg går inn i deres butikk.

«Men hvorfor skal jeg skifte for dem? De har bosatt seg i Norge og må respektere hvordan vi kler oss her», svarte jeg, og nektet å skifte. Jeg ble med i bilen i skjørtet, til moren og søsteren min sin store misnøye. Da vi kom frem til butikken sa en av dem at jeg burde bli i bilen. Allerede på denne alderen kjente jeg at min motvilje mot utlendinger vokste. Hvorfor skulle jeg tilpasse meg dem når det var dem som skulle tilpasse seg hvordan det er i Norge?

«Jeg blir med!» sa jeg og ble med inn i butikken. Etter at vi kom ut beklaget moren og søsteren min seg hele bilturen hjem igjen over hvor ubehagelig det hadde vært at jeg hadde gått inn slik. De hadde sett hvordan mannfolka der inne kikket på meg, sa de. «Han ene stod jo bare og stirret på rumpa di!»

Etterpå fortalte jeg pappa om hendelsen og han var heldigvis enig med meg: Hvorfor i all verden skulle jeg dekke meg til pga deres religion? Jeg er norsk, jeg er kristen, kroppen min er ingen skam eller styggedom jeg må gjemme vekk under ett telt i varmen. Jeg fikk en stor avsmak når moren og søsteren min snakket om hvordan vi måtte «respektere» disse utlendingene. Jeg får fortsatt totalt avsmak idag når folk snakker om at vi må «tilpasse oss, vi må respektere hverandre og vi må forstå hverandre».

Som 20 åring begynte jeg å gå mye på byen. Jeg er blondine og føler at det ofte tiltrekker utlendinger enda mer. Mange jenter, jeg vet dessverre om flere, liker utenlandske gutter fremfor norske. Som dere har skjønt så er jeg absolutt ikke en av dem.

For meg har det alltid vært og vil alltid være helt uaktuelt å bli sammen med en utenlandsk gutt. Ja, nå snakker jeg selvfølgelig ikke om en svenske, danske eller tyskere, dere skjønner hva jeg mener. Jeg snakker om utenlandske gutter fra sydlige strøk og Midtøsten.

Det å avvise utenlandske gutter er noe helt annet enn å avvise en norsk gutt. En norsk gutt respekterer meg hvis jeg sier jeg ikke er interessert, men hvis jeg sier det samme til en utenlandsk gutt så er reaksjonen ofte en helt annen. «Hore!» har jeg blitt kalt mang en gang. «Vil du være med meg hjem og røyke hasj og pule?» har vært en av de fantastiske  sjekkefrasene.

Forespørsler om dop har ikke ventet på seg, jeg har blitt tilbudt det meste: «Bli med hjem til meg, jeg har heroin».

«Bli med hjem til meg, jeg har kokain». Dette fikk jeg tilslengt på høylys dag utenfor en kebabsjappe.

«Vil du ha knips?»

JA, nå vet jeg at innvandrerforsvarerne vil si at det finnes da for søren norske mennesker som driver med og tilbyr dop også. Ja, selvfølgelig gjør det jo det, men jeg kan si såpass at 90% av de gangene jeg har blitt tilbydd narkotika i Skien så har det vært av utlendinger.

Mer narkotika

Dette fikk jeg også se når en i vennegjengen rotet seg borti dop. Han begynte å vanke med utlendinger. «Skjer a bror?» kunne de si til han når de så han og tok han høytidelig i hånda. Tonen var en helt annen når han skyldte dem penger.

Jeg sa alltid til kameraten min at disse menneskene ikke var venner, når han i perioder klarte å bli rusfri så fristet de han inn i dop-helvete igjen. Hva slags venner er det? For dem var han ikke en venn, han var kun en kunde.

Etter flere år ut og inn av rus-helvete bestemte kompisen min seg for å flytte til Drammen hvor han hadde fått seg kjæreste. «Det vil bli en fin mulighet til å komme seg ut av det dårlige rusmiljøet i Skien», sa han før han dro. Jeg var nervøs for hvordan det skulle gå og hvilke «venner» han kom til å få i Drammen.

På Facebook la han ikke etter lang tid ut bilder med sine nye venner. Det som gikk igjen var at de var alle utenlandske. «Dama og jeg er de eneste norske i blokka! De snakker dårlig norsk her, så jeg prater mye engelsk», fortalte han meg lattermildt da han ringte. Kompisen min stolte på alle og dessverre ofte feil mennesker. Jeg kjente han så godt at jeg kunne høre bare på stemmen at han ruset seg igjen. Vennene han postet bilder med lyste trøbbel lang vei og jeg lurte på hvordan dette vil ende.

Enden kom høsten 2013. Jeg mistet en venn jeg hadde hatt i 7 år til rus-helvete. Han ble funnet død av overdose i leiligheten sin i Drammen. Han ble bare 32 år gammel.

Voldtekter

Jeg har kjenner to jenter som har blitt voldtatt her i Skien. Nr 1. ble voldtatt av en gutt av utenlandsk opprinnelse på fest. I rettsaken hadde denne gutten med sin far som forsvarte handlingen med å si: «Vi har opplevd krig». Denne jenta fikk rusproblemer i ettertid, men er heldigvis nå etter flere år med rusproblemer, endelig rusfri.

Nr 2. var full og dum, hun satte seg i en pirattaxi med to menn av utenlandsk opprinnelse. Den ene voldtok henne, mens den andre så på. Denne jenta har idag rusproblemer.

Mange som er for innvandring forsvarer seg alltid med at nordmenn voldtar også. Ja, selvfølgelig voldtar nordmenn også, men hvor mange nordmenn står bak overfallsvoldtekter? Her er det jo ingen tvil om at innvandrere dominerer mest. Men hva har de som elsker innvandring å si om dette?

«Vi må forstå dem»

Vi kan ikke dømme dem alle».

Vel, det blir veldig vanskelig å ikke dømme når vi ser hva innvandringen fører til. Gang på gang ser vi hva «berikelsen» (berikelsen som jeg egentlig vil kalle: bedritelsen) gjør med landet. Ikke bare Norge, men hele Europa. Vi importerer en haug med mennesker som har en forskrudd religion, et forskrudd syn på kvinner og et forskrudd syn på livet.

I mine øyne virker det som et liv ikke er mye verdt ifølge muslimer, hvertfall ikke livet til «en vantro». Dette er en invasjon, de har ikke kommet hit for å integreres, men for å ta over. Ja, kanskje et fåtall er ekte flyktninger som rømmer fra krig, men hvor mange er egentlig det? Og hvilken takknemlighet har de vist oss? Ved å drepe, voldta og forlange.

Er man en ekte flyktning så setter man pris på fred og tak over hodet, man kommer ikke med klager over «dårlig» mat og dårlig internettdekning. Men noen ganger kan dumme Kari Nordmann til og med finne på å forsvare dette.

Vi skal forstå oss ihjel. «Selvfølgelig voldtar de oss, det er jo lov i deres land». I Sverige har jenter fått utdelt armbånd med teksten «tafsa inte»! Det blir vurdert å skille mellom jenter og gutter på festivaler pga alle overgrepene.

Hvordan kan mennesker forsvare dette? Hvorfor kan ikke alle disse innvandringsforkjemperne prøve å forsvare sine egne jenter, sitt eget folk, fremfor en gjeng utakknemlige inntrengere som har kommet for å få sugerøret ned i statskassa og leve det glade liv på andre sin regning?

Jeg har i mange år ikke følt meg trygg i Norge. Det Norge jeg har vokst opp i ser jeg forsvinner mer og mer rett foran øyne mine. Jeg føler meg maktesløs, som sikkert så mange andre. Jeg har blitt kalt alt fra paranoid til rasist når jeg deler tankene mine og jeg antar jeg vil bli det etter dette innlegget også.

Men for meg er dette helt greit.

Jeg vet at jeg om 20 år og Norge ikke lenger er til å kjenne igjen – om enn hvor trist det er – kan være en av dem som sier: «Hva var det jeg sa».

Anonym jente 28

(Redaksjonen kjenner kvinnens identitet men respekterer hennes ønske om å være anonym).

Relatert: