Har Norge passert det siste mulige vendepunkt?

I mange år var undertegnede sikker på at vi kunne snu utviklingen i samfunnet. At myndighetene våre hadde ting under kontroll og ville redde oss hvis det gikk for galt. At noen i vårt samfunn, et eller annet sted, hadde full oversikt og kunne trekke i bremsen.

Det tror jeg ikke lenger. Og det gjør meg svært deprimert.

The point of no return heter det på engelsk – det siste mulige vendepunkt kan det oversettes til på norsk.

Det punktet der man ennå kan drepe trollet og få prinsessen og halve kongeriket. Nå har trollet dessverre spist prinsessen og revet ned kongens slott. Prinsen har skiftet kjønn og lever i et forhold med Gullhår, samt har adoptert de tre bjørnene som er på gay-parade i Oslo.

Omtrent der føler jeg vi er nå. Hvordan i – unnskyld uttrykket – helvete skal vi snu dette?

Selv om det skulle komme et parti inn i makten nå med en karismatisk og nasjonalkonservativ leder så har utviklingen kommet så langt i samfunnet at det er for sent. Om vi hadde stengt grensene til Norge imorgen så finnes det så mange ikke-vestlige innvandrere i vårt land at deres fødselsrate vil sørge for at de utgjør en majoritet frem i tid.

Vi har imamer i Forsvaret og på Politihøgskolen. Vi har muslimer på Stortinget og en kongefamilie som i så liten grad representerer Norge at de kan erstattes av pappfigurer på 17. mai. Vi har en blodrød statskanal som innkvoterer ikke-vestlige ansatte med tvang til stillinger og lyver daglig uten å rødme til sine lisensbetalende zombier i de tusen norske hjem.

Vi har et blodrødt media som uten økonomisk livsstøtte fra staten ikke hadde overlevd frem til jul – og som ikke kan skrive en eneste setning uten av det dør en sommerfugl et sted i verden.

Vi har en hovedstad som i løpet av en kort generasjon vil oppleve at etniske nordmenn ikke lenger utgjør majoritetsbefolkningen.  En by der den nye og råe kriminaliteten har fått lov til å sette seg godt til rette og tilogmed vokse seg fet sakte men sikkert, uten merkbar motstand verken fra politimyndighetene eller innbyggerne. Merkelig nok lik frosken i den berømte gryta.

Lærer vi aldri?

Vi har avviklet kristendommen som statsreligion, akseptert homofile prester og vielser, og hyller muslimske aktivister som forteller oss at Norge er et rasistisk land fra talerstoler utenfor Stortinget – med påfølgende applaus fra de fremmøtte sauene og journalistene som glødende omtaler det hele mens tårene renner.

Vi nærmer oss et tresifret antall skoler i hovedstaden der norske elever er i mindretall og hvor man må lete etter den norske studenten. Nesten som om norske skoleelever var en utryddet art i den norske faunaen. Enkelte skoler har til og med fått metalldetektorer og vektere som sjekker identiteten til de som kommer til skolen. Gjengbråk, narkotikasalg og drapstrusler fører nemlig til slikt.

Vi har ikke-vestlige og muslimer i politiet, brannvesenet, Forsvaret, statlige myndigheter, nav-kontorene, NRK og de fleste skattefinansierte institusjonene av betydning. Langt de fleste av dem innkvotert og uten mulighet å sikre seg jobben på redelig vis. Det kan få fatale følger i ekstreme og alvorlige situasjoner.

Rundt seg har disse ikke-vestlige og muslimske innvandrerne en menneskelig mur av hjernevaskede og svake nordmenn. Nordmenn som er flasket opp med rødgrønn propaganda og som utgjør den delen av befolkningen som alltid er villige til å selge seg ut til den høyeste byderen for noen skarve gullpenger.

De er dagens utgave av Rinnan-banden. Og der Rinnan heldigvis kun fikk noen år på seg før han møtte folkets vrede, så har dagens femtekolonister fått mange tiår til å virkelig implementere sitt norskfiendtlige og dødelige budskap og politikk. Uten at den folkelige vreden har vist sitt ansikt.

Jeg er ikke helt sikker på akkurat når det siste vendepunktet ble passert. Det kan ha vært på 90-tallet en gang, eller det kan ha vært for en uke siden. Alt jeg vet er at jeg tror det er kjørt. Med kjørt så mener jeg at vi ikke lenger kan snu dette fredelig og demokratisk. Med debatt og valg. Med sivilisert oppførsel.

Jeg tror at den eneste måten vi kan få tilbake Norge på nå er ved et regelrett opprør – ved å vise muskler og makt. Ved å reise oss opp som et samlet folk. Men folket må filleristes og slås ut av den dype søvnen. Det må rett og slett vekkes til live. Med tvang om nødvendig. De fleste mennesker tåler ikke verken konflikt eller blod. Men de følger de som vinner.

Så er spørsmålet. Hvor er lederne og vinnerne? Hvor er de nasjonalistene og patriotene som skal sørge for at Norge atter engang kan kalles nordmennenes land? Hvor er de ti prosentene av befolkningen som kan lede oss slik at vi kan få leve som nordmenn og jobbe for våre norske barn og barnebarns fremtid?

Jeg frykter at dette kun kan skje ved en ekstrem situasjon. En katastrofe, enten menneskeskapt eller fra naturens side. En verdenskrig kanskje. En stor islamsk terroraksjon som gjør det umulig for det flerkulturelle samfunnet å fortsatt eksistere. En borgerkrig vil være langvarig, slitsom og blodig. Den ligger kanskje ennå 50-100 år frem i tid. Men den kommer garantert med dagens utvikling, hvis ikke en global krig eller katastrofe skulle inntreffe først.

Norge er et land skapt av nordmenn for nordmenn. Ikke for befolkninger og folkegrupper fra andre steder i verden. De har sine egne land, vi har vårt. VI er i minoritet på verdensbasis. VI er en urbefolkning som må tas vare på. VI har rettigheter som ikke blir ivaretatt.

Som våre forfedre i svunne tider kunne stå på berget og føle at stormen var på vei, så kan også vi som elsker Norge føle dypt inne i vår sjel at mørke tider er på vei. Det er derfor med sorg jeg skriver dette innlegget – for jeg vet at blod vil flyte. Samtidig kommer også en lettelse over at det faktisk vil være en reell mulighet for at Norge atter en gang vil være nordmennenes land igjen.

La stormen komme!

 

 

 

Skrevet av

Alexander Halvorsen

Middelaldrende mann med temperament. Rettferdig, ærlig og glad i landet sitt.